Den psykiatriske institusjon som et sted for læring i tid og rom – en kvalitativ studie av pasienters og ansattes erfaringer
Year: 2013
Type: dissertation
Abstract: Introduksjon: Få studier har undersøkt pasienter og personalets opplevelse av behandlingsmiljøet på psykiatriske institusjoner ut fra et læringsperspektiv. Hensikten med denne studien var å få mer kunnskap om hvilken mening og verdi den psykiatriske institusjon kan ha som et sted for læring i tid og rom for pasienter med ulike psykiske lidelser, og hvordan de ansatte bidrar til pasientenes læringsprosess. Spesielt var det ønskelig å undersøke nærmere pasientenes erfaringer og opplevelser med å være deltagende i sin egen læringsprosess i fellesskap med andre, hvilken mening dette har for dem, og hvordan de ansatte og den omliggende kultur, kontekst og stedet bidrar til å fremme eller hindre at læring skjer. \nMateriale og metode: I denne avhandlingen er det samlet inn data fra to ulike institusjoner. I den første delen samlet vi inn data fra en åpen psykiatrisk institusjon. Det ble gjennomført kvalitative intervjuer med 15 pasienter med ikke-psykotiske lidelser før utskrivelse, og 14 av disse ble reintervjuet etter utskrivelse. Den andre enheten var en lukket sengeavdeling ved et distriktspsykiatrisk senter for pasienter med dobbeltdiagnoser. Her ble det gjennomført kvalitative intervjuer med 20 pasienter og 24 ansatte. Ni av de ansatte ble også intervjuet en gang til etter 12 måneder. Studien har et kvalitativt eksplorativt og deskriptivt design med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming, og har sin teoretiske forankring i Illeris (2012) sin læringsmodell. Denne modellen ser læring som situert, det vil si at den finner sted i en bestemt sammenheng av sosial og samfunnsmessig karakter, og vektlegger en sosiokulturell forståelse. \nResultater: Resultatene fra de fire artiklene er sammenfattet og drøftet i fem hovedtemaer; Omverden (helende omgivelser), Læringsklima som drivkraftsdimensjon, Innsikt og mestring gjennom kunnskap og erfaringer, Kollaborativ læring (samspill), og Spenninger i læringsklima (barrierer mot læring). \nOmverdenen (institusjonens fysiske og estetiske omgivelser) er helende omgivelser og gir pasientene en opplevelse av helhet og selv-verdi. Dette erfares gjennom stedets atmosfære og møte med de ansatte, som bekrefter dem som likeverdige mennesker. Institusjonens læringsklima, med de ansattes holdninger, vennlighet, engasjement, faglighet, struktur og fleksibilitet, og pasientenes mulighet for å medvirke i egen behandling, motiverer til at læring kan settes i gang og holdes ved like. Terapeutiske metoder, som kognitiv tilnærming, fysisk aktivitet, deltagelse i grupper og undervisning bidrar til å gi nøkler og verktøy i læringsprosessen for både pasienter og ansatte. Tid bidrar til egenlæring og for at ny kunnskap kan tilegnes. Fysisk aktivitet gir nyttig erfaringskunnskap og hjelp til selvhjelp, og er spesielt nyttig for pasienter som strever med å lære seg den kognitive metoden. Anerkjennende relasjoner fra de ansatte har betydning for motivasjon, læring og mestring. Medpasienter har en viktig rolle i læringsprosessen. Tilsvarende er veiledning og støtte fra medkolleger viktig for de ansattes egen læring. Å være pasient i tid og rom på en institusjon innebærer både gode og mindre gode erfaringer, og det kan dukke opp barrierer som hindrer læring. Dette kan håndteres av et personale som dytter, anerkjenner og støtter, og som tåler at det gjøres feil fra pasientenes side. God ledelse, samt regelmessig veiledning, er viktig for å engasjere personalet til gode holdninger, motivasjon og faglighet. En enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi, bidrar til å styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom individual- og miljøterapeuter. \nKonklusjon: Stedsfenomenologien gir en utvidet forståelse av hvordan det er å være innlagt på en psykiatrisk institusjon. Vi får økt forståelse av for hvordan selvhelende prosesser kan utvikles til det beste for den enkelte. Læringsklima er en nøkkelfaktor for hvordan gode relasjoner og læringsprosesser kommer til utrykk både mellom de profesjonelle og mellom profesjonelle og pasienter i behandlingsmiljøet. Teoretisk og praktisk kunnskap gjennom en enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi og fysisk aktivitet, gjør det lettere å arbeide målrettet og styrker det det sosiokulturelle læringsmiljøet.
Author: Lisbet Borge
Language: Norwegian
Subfield: Clinical Psychology
Field: Psychology
Domain: Social Sciences
Open Access status: green
OpenAlex ID: W1186364066