Work

Post-transplantasjons-diabetes mellitus i nyretransplanterte pasienter: En bihormonell sykdom

Year: 2015
Type: dissertation
Study design: Clinical Trial
Abstract: Introduksjon: Nyretransplanterte pasienter har en signifikant høyere risiko for tidlig kardiovaskulær sykdom og død enn den generelle befolkningen. Utvikling av post-transplantasjons-diabetes mellitus er en alvorlig komplikasjon etter nyretransplantasjon som øker denne risikoen ytterligere. Blant annet den immunsuppressive behandlingen og virusinfeksjoner øker risikoen for at diabetes oppstår etter transplantasjon. Det antas at PTDM er en variant av type 2 diabetes mellitus (T2DM), men T2DM er ikke bare karakterisert av redusert insulinsekresjon og insulinsensitivitet, men også økt glukagonsekresjon (hyperglukagonemi) som sammen fører til forhøyede plasmaglukosekonsentrasjoner både ved faste og etter måltid. Hyperglykemisk clamp-undersøkelser med samtidig infusjon av inkretinhormonet glukagonliknende peptid-1 (GLP-1) samt stimulering med arginin, gir en adekvat karakterisering av funksjonen i α- og β-cellene. Per i dag finnes det ingen informasjon om glukagonsekresjon i pasienter med PTDM. Hensikten med denne studien var å undersøke om hyperglukagonemi er en viktig underliggende mekanisme for hyperglykemi i pasienter med PTDM. Materialer og metode: 12 nyretransplanterte pasienter med PTDM og 12 nyretransplanterte med normal glukosetoleranse (kontrollgruppe) som matchet med hensyn på alder, kjønn, BMI og nyrefunksjon ble inkludert i en åpen, prospektiv, randomisert, kontrollert studie bestående av 2 forsøksdager med 2-4 ukers mellomrom. Hver forsøksdag bestod av infusjon av GLP-1/placebo (randomisert rekkefølge) over 3 timer, oppstart av hyperglykemisk clamp etter 1 time hvor plasmaglukosekonsentrasjonen ble økt med 5 mmol/L over fastende plasmaglukosekonsentrasjon, samt en test av restkapasiteten pankreas har til å skille ut henholdsvis insulin og glukagon ved å injisere 5 gram arginin i.v. mot slutten av forsøket. Blodprøver for analyse av insulin og glukagon ble tatt gjennom hele forsøket. Resultater: Det var ingen signifikante forskjeller i median fastende konsentrasjon av verken glukagon (P = 0,87) eller insulin (P = 0,50) mellom gruppene. Pasientene i PTDM-gruppen hadde derimot en signifikant dårligere glukosemediert glukagonsuppresjon under hyperglykemisk clamp sammenliknet med kontrollgruppen (prosentvis reduksjon fra baseline; 42 % vs. 68 %, P < 0,001), parallelt med en signifikant lavere 1. fase insulinsekresjon (P < 0,001), samt redusert evne til å øke insulinsekresjonen fra baseline til slutten av clamp sammenliknet med kontrollgruppen, median (IQR), (74 (56-108) % mot 319 (198-717) %, P < 0,001). Det var ingen forskjell i restkapasiteten pankreas har til å skille ut glukagon, i.e. akutt glukagonrespons (AGR), mellom gruppene. Pasientene i PTDM-gruppen hadde imidlertid en signifikant lavere akutt insulinrespons (AIR) enn kontrollgruppen (P = 0,02). Infusjon av GLP-1 førte til en signifikant økning i 1. fase insulinsekresjon i begge gruppene, men den var fortsatt signifikant lavere i PTDM-gruppen enn i kontrollgruppen (P = 0,001). Det var ingen forskjell insulinsensitivitet mellom gruppene (P = 0,24). Konklusjon: Med denne studien har vi bevist at PTDM er en bihormonell sykdom med både redusert insulinsekresjon og glukagonsuppresjon ved hyperglykemi. I motsetning til pasienter med T2DM, har nyretransplanterte pasienter med PTDM ikke forhøyede fastende glukagonkonsentrasjoner, noe som kan forklare hvorfor PTDM-pasienter ofte har isolert hyperglykemi postprandialt. I tillegg har vi beskrevet GLP-1 sin insulinotrope effekt ved hyperglykemi hos nyretransplanterte med og uten PTDM. Studien viser også at PTDM i hovedsak skylles forstyrret sekresjon fra pankreas og ikke redusert insulinsensitivitet.
Institution: University of Oslo
Language: Norwegian
Subfield: Transplantation
Field: Medicine
Open Access status: green
OpenAlex ID: W2346788807
Cites: 100
Cited by:
Related to: 10