Year: 2011
Type: dissertation
Abstract: Innledning: Det er en økt forekomst av type 2-diabetes (T2D) og fedme. Utviklingen ser ut til å være assosiert med mengde og type fett. Hos insulinresistente, T2D og overvektige er det ofte sett en nedgang i evne til å bytte fra lipid- til glukoseoksidasjon etter et måltid, og en dårligere evne til å øke fettsyreoksidasjonen ved økt fettsyretilgang. Et slikt redusert metabolsk skifte betegnes som metabolsk infleksibilitet. Det er vist en korrelasjon mellom metabolske parametere in vitro og metabolsk fleksibilitet in vivo. Det er også sett at ulike fettsyrer har ulike effekter på metabolisme. Vi ville på bakgrunn av dette undersøke hvordan ulike fettsyrer påvirket metabolsk fleksibilitet, se på om forskjellige fettsyrer ville metaboliseres ulikt og hvordan ulike fettsyrer ville påvirke hverandres metabolisme.\n\nMetode: Forsøkene ble utført på differensierte humane skjelettmuskelceller. I de 24 siste timene av differensieringsperioden (dag 6 til 7) ble myotubene forbehandlet med fettsyrer. I forsøk med akutt eksponering for fettsyrer var fettsyre ± glukose tilstede i 4 timer. For å kunne følge metabolismen var noe av fettsyrene radioaktivmerket. Fettsyreopptak og metabolisme ble studert ved hjelp av ”scintillation proximity assay”, substratoksidasjons-assay, måling av syreløselige metabolitter, tynnsjiktkromatografi, mens fettsyreeffekter på gen- og proteinregulering ble utført ved hjelp av real-time PCR og immunblott.\n\nResultater / diskusjon: Eikosapentaensyre (EPA) førte til økt opptak, oksidasjon, lipolyse og reforestring av oljesyre (OA) og palmitinsyre (PA) sammenlignet med OA, PA og linolsyre (LA). Ved å se på fettsyrenes inkorporering i komplekse lipider viste det seg at OA ble inkorporert i en høyere grad enn PA. Andre forsøk indikerte at PA ble oksidert mer enn OA. Dette tyder på at OA har en økt tendens til å lagres i myotuber, mens PA har en raskere turnover og er mer tilgjengelig for oksidasjon. Evnen myotubene har til å undertrykke fettoksidasjon i nærvær av glukose (suppressibilitet) var også høyere for PA. Forbehandling med EPA førte til en økt adapterbarhet; en økt fettoksidasjon ved økt tilgjengelighet av fettsyre sammenlignet med etter forbehandling med PA, OA og LA. Forbehandling med OA og PA regulerte gener som påvirker desatureringsprosesser (SCD-1 og FADS2) og regulering av lipolyse (Perilipin 2 og 3), dette betyr at det skjer reguleringer ved tilstedeværelse av fettsyrer for å kompensere mot fettsyretilgjengeligheten.\n\nKonklusjon: EPA-behandling forårsaket høyere akkumulering, oksidering, lipolyse og reforestring av radioaktiv OA og PA enn etter behandling med OA, PA eller LA. OA og PA regulerte gener involvert i desaturering (SCD-1 og FADS2) og i regulering av lipolyse (Perilipin 2 og Perilipin 3). Fettsyrene ble også metabolisert ulikt, PA hadde en høyere turnover og var mer tilgjengelig for oksidasjon enn OA som i en større grad gikk til lagring. Ulike fettsyrer metaboliseres ulikt i humane skjelettmuskelceller, og de påvirket også hverandres metabolisme. Med mer kunnskap om disse interaksjonene kan vi forhåpentligvis si mer om effekter av ulike diettsammensetninger med tanke på energimetabolisme og utvikling av insulinresistens i human skjelettmuskel.
Author: Line Lauvhaug
Language: Norwegian
Subfield: Physiology (medical)
Field: Medicine
Domain: Health Sciences
Open Access status: green
OpenAlex ID: W2406927075